Hva er Astrologi?

Astrologi (fra gresk astér, astrós; «stjerne», og lógos, lógou; «ord» eller «tale») er en gruppe av systemer, tradisjoner og tro hvor kunnskap om de relative posisjonene til himmellegemer og relaterte detaljer blir sett på som brukbare for å forstå, tolke og organisere informasjon om personlighet, egenskaper og hendelser. Flere tradisjoner som benytter seg av astrologiske begrep har oppstått siden det man i dag vet er den tidligste skriftlige kilde fra begynnelsen av det 2. årtusen f.Kr.

Astrologi er i varierende grad betraktet av sine tilhengere for å være et symbolisme-språk, en form for kunst, vitenskap, eller divinasjon. Det vitenskapelige miljø betrakter astrologi for å være pseudovitenskap eller overtro da flere astrologer har mislykkes empiriske tester i kontrollerte studier. Til tross for mangelen på vitenskapelige bevis, er troen på astrologi utbredt.

Astrologi er ikke basert på vitenskapelige prinsipper, og er dermed å anse som pseudovitenskap.



Astrologiens historie
Astrologihistorikere tidfester gjerne astrologiens opprinnelse til da mennesket begynte å studere himmelen. De første astrologiske opptegnelser stammer fra Mesopotamia – landet mellom Eufrat og Tigris. I Ninives ruiner fant astrologene et kongelig bibliotek fra omkring år 650 f. Kr. Blant 25 000 kileskrifttekster var det også skrifter om astrologi.

I år 100 før vår tidsregning skrev oldtidshistorikeren Plinius den eldre at astrologien ble utviklet i Kaldea og innført via Babylon til Hellas. Grekerne, hvis vitenskapsmenn var de som raffinerte og satte et slags endelig stempel på astrologi, ser ut til å ha betraktet egypterne som astrologiens opphav. I alle fall er en av de grunnleggende greske tekster (fra rundt 150 f. Kr.) tilskrevet to egyptiske forfattere.

Elementene og deres rolle i de forskjellige stjernetegnene ble innført av Empedokles (elev av Pythagoras ca. 475 f. Kr.); astrologen Aristarkhos fra Samos hevdet i 280 f. Kr. at jorden og de andre planeter gikk rundt solen. (Hvilket ikke slo an da.) Ellers er grekernes innflytelse på astrologi i første rekke at de fastsatte det som tradisjonelt er astrologiske enkeltelementers egenskaper. De blandet sine egne gudesagn med stjernehimmelen, og bestemte med dette hvilke egenskaper som kjennetegner det enkelte astrologiske tegn, den enkelte planet, deres himmelplassering og hva som skjer når disse egenskaper opptrer samtidig i et horoskop.

Romerne overtok grekernes astrologi. De beholdt de greske, astrologiske betydninger, men gav de ulike delene sine egne navn. I romerriket hadde virkelig astrologi sin blomstringstid. Keiser Augustus (63 f. Kr. – 14 e. Kr.) bekjente seg til astrologi, og lot sitt astrologiske tegn, Steinbukken, prege på mynter. Hans etterfølger keiser Tiberius (42 f. Kr. – 37 e. Kr.) var praktiserende astrolog. Samtidig var det under romerriket man begynte å betrakte astrologi også kritisk. Kristne stilte seg avvisende til astrologi. Siden skulle islams profet bli enda mer kategorisk i sin fordømmelse av astrologi.

Fra Roma spredte astrologi seg nordover i Europa, og på 1300-tallet ble det undervist i astrologi ved universitetet i Oxford. Paracelsus (1493 – 1541), egentlig en berømt lege, skrev en bok om astrologi på over 500 sider. Både Nikolaus Kopernikus (1473 – 1543), Tycho Brahe (1546 – 1601), Galileo Galilei (1564 – 1642), og Johannes Kepler (1571 – 1630), var astrologer og astronomer. De satte opp og tolket horoskoper ved ulike anledninger. Samtidig var det Galilei som formulerte tesen «bare det som kan måles er vitenskapelig verdifullt», og som med det utelukket astrologi fra det vitenskapelige selskap.